Fujifilm X-A1

At Fujifilm mener det seriøst med sin X-serie, er det ikke tvil om når man nærstuderer den porteføljen av objektiver som nå finnes til systemet. De nyeste familiemedlemmene heter XF23mm 1,4 R og XF27mm 2.8, som med brennviddeforlengelsen tilsvarer 35 mm og 40 mm. De to skarpttegnende objektivene er selvfølgelig også kompatible med X-seriens billigste medlem X-A1. Når man kjøper X-A1, følger kit-objektivet 16-50mm F3.5-5.6 med. Et objektiv som ikke tegner fullt så skarpt i hele bildeflaten som de to nevnte objektivene. Til gjengjeld fås kamera med kitobjektiv for 5500 kroner, og det er en fin pris, da kameraet først og fremst henvender seg til fotografer som vil prøve krefter med et systemkamera for første gang.
Sett utenfra ligner X-A1 til forveksling på Fujifilm X-M1. Begge kameraene har en oppløsning på 16,0 megapiksler og en fleksibel lcd-skjerm på 3,0 tommer med en oppløsning på 920 000 punkter. Ingen av de to kameraene har en elektronisk eller optisk søker. Den store forskjellen er sensoren, som i X-A1 er en cmos-sensor med et innebygd Bayer-fargefilter. Man må altså unnvære den kraftige X-Trans-sensoren som de andre modellene i X-serien er utstyrt med. De to sensorene leverer en ganske forskjellig bildekvalitet, der X-A1 henger et stykke etter X-M1.

Ujevn bildekvalitet

Fargegjengivelsen med X-A1 er som hos de fleste Fujifilm-kameraer ganske kjølig, men særlig de blå nyansene mister realisme med X-A1, da f.eks. en klar, dyp blå himmel får et fargestikk preget av for mye cyan. I medlys overeksponerer kameraet opptil 1/3 blender, noe som betyr at kontrasten her blir et hakk for voldsom, og hudtoner brenner lett ut. Kitobjektivet tegner skarpt i bildemidten, mens uskarpheten melder seg i de ytterste bildehjørnene. Detaljgjengivelsen er grei nok når man tar de 16,0 megapikslene i betraktning, mens det er ganske kraftig fortegning ved maksimal vidvinkel på 24 mm. Bildestøyen ses først fra ISO 12 800, mens støyreduksjonen tar for voldsomt i, med uskarphet og ullne detaljer som følge fra ISO 3200. Det er ergerlig.
Fujifilm X-A1 holder fast på X-seriens retrodesign. Kameraet fås med en ru overflate i svart eller blå samt med et belegg i rødt imitert lær. Alle knappene bakpå er plassert i kameraets høyre side, noe som gir god mening, og særlig de to innstillingshjulene, den egne videoknappen samt Fn-knappen, gjør kameraet til en fornøyelse å bruke når man fotograferer med de halv- eller helmanuelle programmene. Det er også fint at kameraet har 49 individuelle fokuspunkter, som man lett velger via de fire knappene som omkranser Menu-knappen bak på kameraet.
Ergonomisk er kameraet derimot for smått til å ligge ordentlig i hendene. Fujifilm prøver samtidig å følge i sporet av Samsung og Sony når det gjelder innebygd wi-fi, men de trådløse mulighetene med X-A1 er ikke på nivå med konkurrentenes, da man med Fujifilm
Camera app på en smarttelefon bare kan overføre bildene sine til telefonen, mens man dessverre ikke kan fjernbetjene kameraet. Det er likevel fint at man kan geotagge bildene sine hvis man samkjører gps-informasjonene mellom en smarttelefon og kameraet. X-A1 har i tillegg en innebygd blits, som egner seg fint som
utfyllingsblits, da ledetallet bare er på 7.

Ingen berøringsfølsom skjerm

Den fleksible lcd-skjermen kan vippes 120 grader opp og 80 grader ned. Det er rart at skjermen ikke er berøringsfølsom. I stedet må man bruke Q-knappen flittig, for her skjuler alle de viktigste funksjonene skjuler seg. Vi er glade for at man fortsatt finner Fujifilms suverene filmsimulering i menyen, der man kan tilføre jpeg-bildene sine de fargetonene og kornstrukturene som kjennetegnet Fujifilms legendariske Provia-, Velvia- og Astia-filmer. Video tar kameraet i Full HD i en oppløsning på 1920 x 1080 med 30 bilder i sekundet. Her er kvaliteten fornuftig, men fortsatt et stykke unna den man ser i systemkameraene fra Samsung og Sony.

Conclusion