Fujifilm X-E2

X-E2 ligner på forgjengeren, men den nye retromodellen er forbedret, så det nå er et av markedets mest avanserte systemkameraer med APS-C-sensor. Det stiller store krav til fotografen.

#Kamera #Fujifilm
8.5

Fujifilm X-E2 er utformet som et klassisk målesøkerkamera, og det er blant markedets mest avanserte systemkameraer med APS-C-sensor. Produsentens toppmodell er X-Pro1, som primært skiller seg fra X-E2 ved å ha en kombinert optisk og elektronisk søker og ved å være større. Begge har Fujifilms X-Trans-sensor uten low-pass-filter, mens modellene X-M1 og X-A1 er Fujifilms to billigere modeller. Til denne modellen fås det 12 objektiver, som dekker brennviddeområdet fra 10-24 mm til 50-230 mm, og det er tre blitser med ledetall mellom 20 og 42.

Det nye kameraet avløser X-E1, og er først og fremst forbedret med en større skjerm, bedre autofokus, og kameraet skriver nå bildene til SD-kortet nesten dobbelt så raskt. Dessuten er det en rekke mindre forbedringer, som at eksponeringskompensasjonen er økt fra +/- 2 til +/- 3, samt at bildet i den elektroniske søkeren ikke hakker så mye i svakt lys.

Under testen vår opplevde vi samme høye bildekvalitet som med X-E1. Målingene for bildestøy er særdeles gode, og de slår Panasonic GX7, som er den kanskje største konkurrenten til og med ISO 6400. En ganske usedvanlig detalj er at man ikke kan fotografere i raw ved alle ISO-verdier. Det er bare mulig til og med ISO 6400, og det er en ulempe for fotografen.

Høy kontrast

Fargegjengivelsen er korrekt og kan virke litt for kjølig, men både fargetone og -metning kan justeres i menyen. Det er muligheter for beskjeden kontraststyring og for tilpasning av kontrast i høylys og skygger, men det er ingen HDR-funksjon, og det er veldig tidkrevende å måtte optimere kameraet etter et motiv. Kontrasten er i utgangspunktet høy, men man kan dempe den, og det er også mulig å justere den separat i skygger, mellomtoner og høylys. Fargegjengivelsen er god i solskinn, men det må kjempes med hvitbalansen i blandingslys. Fargemetning justerer man i menyen, akkurat som i gamle dager. Det foregår etter navnene på de gamle Fuji diasfilmene. Provia er til vanlig bruk, Velvia er ekstra mettet, og Astia gir en svak metning.
Kitobjektivet på 18-55 mm tegner skarpt og utviser minimal vignettering og fortegning. Til gjengjeld kan det gi ganske kraftige fargefeil, som dessverre ikke rettes i kameraet.

X-E2 er et kamera som kan ta gode bilder, men som krever en stor innsats fra fotografen. Foruten alt det som må gjøres med oppsett av bildekvaliteten, betyr det manglende programhjulet at du ikke kan nøye deg med å sjekke automatikken ett sted, men både må holde øye med at lukkertidshjulet står riktig, og at blender-
knappen på objektivet står der den skal. Det tar tid fra motivet, noe som er fint til f.eks. arkitektur og landskaper, men irriterende ved portretter, hvor tiden går fra kontakten med modellen. Denne utformingen er med på å gi kameraet det distinkte retroutseendet, men er samtidig med på å forhindre at kameraet har fått motivprogrammer til f.eks. panoramaer. Når det gjelder betjeningen, må man holde tungen rett i munnen. X-E2 har autofokushjelpelys, men det er plassert rett under utløserknappen og krever en del anstrengelse, så man ikke kommer til å dekke for det. Til gjengjeld er kameraets innebygde pop-opp-blits god, og batteriholdbarheten opplevde vi som svært god under testen vår.

Brukervennlig modell

Vi gir allikevel en pen karakter for bruker-vennlighet, da det har vært hensikten å lage et gjennomført retrokamera som stiller krav til fotografen, og det har i høy grad lyktes. Andre, som f.eks. Panasonic med GX7 og Sony med NEX-7, har tatt den nye teknologien og brukt den til å gi maksimal bildekvalitet og samtidig frigi en så stor del av fotografens konsentrasjon som mulig til arbeidet med selve motivet.
Det avgjørende er om man går for det ferdige, gode bildet, eller om man i like stor grad setter pris på å streve med selve fotograferingen og nyter arbeidet med det flotte kameraet og de glimrende objektivene.

Konklusjon

X-E2 er det klassiske kameraet i klassen, som både i utforming og filosofi ligger tett opp til de legendariske, analoge målesøkerkameraene. Det gir god mulighet for manuell kontroll, men det er svakt på automatiske funksjoner. Detaljgjengivelsen er god, støy er flott under kontroll, og objektivet tegner fint skarpt. Fargegjengivelsen er best i solskinn, men hvitbalansen utfordres i blandingslys.

Spesifikasjoner

Merke
Fujifilm
Mio. pixels
16,0
Brændviddeforl./optisk zoom
1,5
LCD-skærm
3,0
Billeder/sekund
7,0
Max. ISO
25 600