Leica D-Lux 7

Leica D-Lux 7 skiller seg med sin glatte overflate fra andre kompaktkameraer i samme prisklasse og fremstår både eksklusivt og diskret. Dessverre gjør den minimalistiske designen at grepet rundt kameraet er dårlig.
Bak det ytre minner D-Lux 7 en hel del om Panasonic Lumix DC-LX100 II. Alle knappene og innstillingene befinner seg på nøyaktig samme sted, og selv om det ikke fremgår av knappenavnene, er det like mange funksjonsknapper. Zoomobjektivet dekker også 24–75 mm med en maksimal blender på F1.7 til F2.8, og det er herlig lyssterkt.
Noen ganger har vi kunnet konstatere at bildedannelsen har variert mellom Panasonics og Leicas tvillinger, men dessverre er ikke det tilfelle her. ­Vi ble ikke imponerte av detaljnivået fra LX100 II, og det samme gjelder for hva Leica får ut av den store Micro Four Thirds-­bildebrikken. Skarpheten er ikke på topp, ­noe som er best synlig i bildehjørnene – selv på de ­midterste blendertrinnene, der ­skarpheten ellers burde være optimal. Vi savner flere detaljer fra en bildebrikke på 16,8 megapiksler. Fargegjengivelsen er naturlig og har rene farger. Støy er under god kontroll til og med ISO 6400.
Skjermen er berøringsfølsom, og man kan for eksempel plassere fokuspunktet med fingeren med kamerasøkeren foran øyet. Imidlertid savner vi en styrespak for å flytte fokuspunktene, samt det å kunne vippe ut skjermen. Auto-
fokus reagerer raskt og nøyaktig.
D-Lux 7 byr på mange gode ­finesser for betjening og trådløs forbindelse, men den største forskjellen i forhold til LX100 II er prisen. Sistnevnte ­kamera koster 9985 kroner. – altså 2200 kroner mindre, men da får du ikke den eksklusive følelsen av å stå med et ­Leica-kamera mellom hendene.

Conclusion