Leica SL2

Det speilløse fullformatkameraet SL2 er, som forgjengeren SL, bygd som en stridsvogn i aluminium og veier nesten en kilo. Imidlertid er designet mer avrundet, og man glemmer raskt hvor stort det forseglede kameraet er.

Vi fotograferte med både en zoom på 28-90 mm og et fast 35 mm-objektiv som begge balanserte godt på SL2. Med de nye knappene som endelig forteller hva de brukes til, med tekst, er betjeningen generelt blitt bedre. Et trykk på Menu-knappen gir tilgang til en hurtigmeny der man kan stille inn med den gode styrespaken eller bruke den berøringsfølsomme skjermen. Med to trykk føres man dypere inn i menyen. Det store innstillingshjulet går lett, men dessverre også så lett at innstillingene våre ofte ble endret ved et uhell. Her savner vi en lås på knappen.

Fullformatbrikken er nå på 46,7 megapiksler. Detaljnivået er nydelig og på linje med søsterkameraet Panasonic Lumix DC-S1R, mens fargene fra SL2 er mer nøytrale. Bildene har et stort dynamisk omfang, og støy er godt under kontroll. Søkeren med sine 5,76 millioner punkter og en oppdateringshastighet på 120 bilder i sekundet gir et fantastisk klart bilde. Autofokus er arvet fra Panasonics S-modeller og er derfor kun kontrastbasert. Den er ikke riktig så rask og presis som f.eks. Sony A7R IV. Man får utmerket ansiktsgjenkjenning, men må leve uten øyefokus. Vi savnet det til portretter.

Leica velges ofte med hjertet fremfor hodet. Designet er ekstremt lekkert, men SL2 koster rundt det dobbelte av det stort sett tilsvarende Panasonic-kameraet, og på både bildekvalitet og autofokus blir det slått av det noe billigere Sony A7R IV.

Conclusion