Olympus PEN E-P5

Mindre PEN-modeller gjenkjennes på at navnene ender på PL eller PM, men toppmodellen har fra starten hatt navnet P1, P2, osv. Man kunne tro at P5 tar over etter P4, men det avløser faktisk P3. I Japan betyr tallet fire nemlig ulykke. Grunnet dette har f.eks. Canon og Panasonic hoppet over tallet i sine G-serier, akkurat som at mange høyhus i Japan ikke har noen fjerdeetasje, men går rett fra tredje til femte. Derfor heter den nye PEN-toppmodellen P5.
Modellen vi fikk til anmeldelse, var i en lekker sølvfarget metallfinish, men den fås også i svart eller hvit. Oppløsningen er hevet fra 12,2 til 15,9 megapiksler, og den berøringsfølsomme skjermen har nå en oppløsning på 1 036 800 punkter. Skjermen kan vippes fra 80 grader opp til 45 grader ned og gjengir lys og farge perfekt. De berøringsfølsomme mulighetene kunne være bedre integrert i kameramenyen, men ved avspillinger det likevel fint at man kan skifte bilde ved å swipe med fingeren. Kameraet kan fokusere og ta bilder ved at man peker direkte på skjermen. Olympus har gått over til å ha to innstillingshjul, ett foran og ett bak på kameraet. Hjulenes funksjonalitet kan endres med vippeknappen bak på kameraet. Man må derfor hele tiden følge med på hvor knappen står, og det rakk vi ikke helt å venne oss til.

Omfattende muligheter

Menysystemet ser enkelt ut, men er omfattende og har for mange forkortelser og generelt for små bokstaver. En automatisk hjelpetekst, som gjør det vanskelig å se menyen, kan slås av. Ergonomien er derimot fin med solide grep til høyre hånd både foran og bak på kameraet. Det er en innebygd pop opp-blits, som litt overraskende kun rekker syv meter, forgjengeren klarte nemlig ti. Kameraet har alt i automatikk og manuelle innstillingsmuligheter, også såkalte Art-filtre, som gjør det mulig å tilføre en rekke effekter allerede under fotograferingen. Andre produsenter har kopiert Olympus’ idé, men ingen har så langt laget noe som er like bra og inspirerende å jobbe med.
Også på andre punkter er flaggskipet fylt godt opp. Den raskeste lukkertiden er nå 1/8000 sekund, ISO går til 25 600, man kan gjøre intervallfotografering og time lapse direkte i kameraet, og serieopptak er tredoblet til ni bilder per sekund. Med de nye MSC-objektivene er autofokus hurtig og sikker. For første gang i et PEN-kamera er det kommet wi-fi, så man kan fjernstyre det fra en Apple- eller Android-smarttelefon samt overføre bilder trådløst til telefonen. Vi fikk dessverre ikke testet denne funksjonen, da Olympus’ app enda ikke støttet E-P5 på tidspunktet for denne testen.

Glimrende eksponering

Kitoptikken på 14-42 mm leverer fine resultater helt ut i bildehjørnene med beskjeden fortegning og ingen synlig vignettering. Detaljgjengivelsen er god til A4-utskrifter, men når ikke Sonys NEX-7 med 24,0 megapiksler, som fås billigere, og derfor er ikke karakteren for bildekvalitet høyere i testresultatene. Eksponeringen er på nivå med de beste, og fargegjengivelsen er flott. I gråvær og blandingslys fikk vi ikke bedre bilder ved å stille inn hvitbalansen manuelt. Bildestøy er fint under kontroll, og samtlige ISO-verdier kan brukes uten at bildene blir ødelagt. Video står pent, men man hører fort vind-
støy fra den innebygde mikrofonen.
E-P5 er det hittil beste PEN-kameraet. Det er velfungerende, utstråler kvalitet, og den berøringsfølsomme skjermen med høy oppløsning er en fornøyelse å bruke. Man bør imidlertid overveie en ekstra gang om man til denne prisen heller skal satse på en modell med innebygd søker. De er lettere å bruke i solskinn og å ta skarpe bilder med, da man støtter kameraet mot ansiktet under fotografering. Det eneste andre systemkamera uten søker i klassen er Samsung NX300, som ligger rundt 6000 kroner med optikk. Panasonic GX1 og Canon EOS M, som vi sammenligner med, kostet begge over 5000 kroner da vi testet dem, men prisene har gått ned til under 5000 kroner siden da.

Conclusion