Canon PIXMA PRO-10

Canons nye toppmodell innen semiprofesjonelle skrivere til A3+ heter PIXMA PRO-10. Fra den helprofesjonelle modellen PIXMA PRO-1 har lillebroren arvet blekktypen LUCIA, der den separate blekkpatronen Chroma Optimizer inngår. Den sørger for at bildene blir tilført et siste skinnende lag før de havner i utskuffen, så bildene får en jevn overflate helt uten reflekser. I denne testen kunne vi ved selvsyn konstatere at blekket tilfører Canons blanke papirtyper Plus Glossy II, Pro Platinum og det nye papiret, Pro Luster, en vakker, skinnende overflate som på mange måter minner om det utstillingsvennlige barytpapiret fra mørkerommets tid. De ti separate patronene gir en overbevisende og naturlig fargegjengivelse, der hudtonene er imponerende presise, og hvor kontrasten er godt balansert – også ved motiver tatt i motlys. Bildene blir generelt knivskarpe, og spesielt ved utskrifter i svart-hvitt kan man se hvor fine toneoverganger skriveren kan levere. Fargestikk slipper man helt unna ved svart-hvite utskrifter.

Optimal programvare

Det er glimrende at Canon endelig har fått integrert trådløse muligheter i de store skriverne, så PRO-10 kan deles av flere brukere i et nettverk. Samtidig støtter modellen AirPrint, så man kan skrive ut fra iPad eller iPhone. Den nye plug-in´en til f.eks. Photoshop eller Lightroom, Print Studio Pro, erstatter den ganske oppbrukte programvarepakken Easy-Photo Print Pro. Aldri har det vært enklere å skrive ut, fininnstille papirvalg og velge spesifikke ICC-profiler i programvaren. Med den nye PRO Mode sørger PRO-10 på samme måte for at skriverens fargeprofiler stemmer overens med de fargene som dataskjermen er satt opp til å gjengi.
Ingen semiprofesjonelle skrivere til A3+ er racere. Det gjelder også PRO-10. Syv minutter og 47 sekunder tar det å få ferdig en utskrift i A3+ til kanten i den fineste kvaliteten. Vi har sett bedre, men utskriftene er verdt ventetiden. Modellen skriver ut A4-bilder på tre minutter og 42 sekunder samt et A3-bilde på seks minutter og 50 sekunder.

Conclusion