Fujifilm XF1

Sett med dagens blikk er lommekameraet Fujifilm XF1 en besynderlig sak, siden det krever to hender å håndtere. Man må nemlig trekke ut objektivet og vri det før kameraet starter opp. Det krever også to hender å zoome, fordi objektivet også her må vris, akkurat som på et speil-reflekskamera og som Fujifilm X10. Det er ikke altså ikke noe særlig actionfylt over XF1, men kameraet, som har et moderat brennviddeområde på 25-100 mm, henvender seg da også mer til den tilbakelente feinschmeckeren som har god tid. Fujifilm har ikke bare vært nøye med designen, de har også hatt fokus på bildekvaliteten, som er bemerkelsesverdig. Bildebrikken er nesten 40 prosent større enn på de fleste andre kompakte entusiastkameraer, og det kan ses på bildene. De høye ISO-verdiene imponerer med ganske lite støy, og Fujinons optikk tegner generelt skarpt, selv om det anes kromatisk aberrasjon og tønnefortegning i vidvinkelområdet. Begge deler fjernes imidlertid enkelt i bildebehandlingen i etterkant.

Fin fargegjengivelse

Hvitbalansen treffer nesten helt riktig i blandingslys, hvor de fleste andre kameraer også har problemer. Fargene blir ganske godt gjengitt på den 3,0 tommer store lcd-skjermen, selv om den kun har 460 000 punkter.
Når man har vent seg til de forskjellige funksjonene i XF1, vil man oppdage at kameraet har en rekke smarte triks i ermet, blant annet den nye E-Fn-knappen, som via skjermen gir mulighet for å brukerkonfigurere opp til seks ekstra knapper. Det er en svært anvendelig funksjon.
Det er også en rekke avanserte filtre, blant annet muligheten for å ta panoramabilder i én glidende bevegelse. Man kan også velge Leketøyskameraeffekt og det bemerkelsesverdige filteret Dynamisk Tone.
Fujifilm oppgir 300 bilder per batterioppladning, noe som er en tanke optimistisk. I praksis var det reelle tallet litt lavere.

Conclusion