Leica M (Typ 262)

Leica M (Typ 262) gir deg ikke noe gratis når du er ute og fotograferer. Fokus stilles manuelt med målesøkeren, som viser det midterste av søkerbild­et dobbelt. Når du får de to bildene til å smelte sammen gjennom å vri på fokusringen, er motivet i kniv-
skarpt fokus. Du kan sette lukkertidshjulet på A, slik at du velger blender, og kameraet fikser lukkertiden, men ellers er det ingen automatikk å finne. Kameraet legger mer enn noe annet opp til at det er du som fotograf som skal ta ansvar. Ellers får du ingen bilder. Hvis Leica M overhodet gir deg noe som helst gratis, så er det gleden og tilfredsstillelsen over å klare brasene selv. Dessuten er det gleden over de fantastisk skarpe objektivene, og ikke minst følelsen av at man arbeider med en legende. Kameraet er en avdempet versjon av Leica M (Typ 240). Forskjellene er i hovedsak at M (Typ 262) ikke har video, live view eller mulighet for en elektronisk søker. Dessuten er lysmålingen mer primitiv.
Særlig på lav ISO er bildekvaliteten imponerende, godt hjulpet av skarpheten og kontrastgjengivelsen fra de fremragende objektivene. ISO 3200 gir små men synlige korn under alle lysforhold. Eksponeringen og hvitbalansen er ikke de mest presise, siden målingen på kameraet er sentervektet snarere enn multisone som i (Typ 240). Med litt eksponeringskompensasjon kvitterer kameraet med bilder synlig skarpere enn fra de fleste andre kameraer.

Man velger ikke Leica, fordi det er billig. Et håndbygd, tysk kvalitetskamera koster, men det hører med til historien om prisen, at Leica forsvarer den bedre enn noe annet kameramerke. Det første objektivvalget vårt ville vært M 35mm F2.4 ASPH til 17.990 kroner. Deretter hadde det være fint med en Summarit-M 75mm F2.4 til 16.990 kroner. Hvis man altså ikke går all-in og legger ut for 35mm F1.4 til 43.490 og 90mm F2.0 APO til 31.899 kroner.

Leica M (Typ 262) har en av de enkleste menyene på markedet med i alt 24 punkter. Den har ikke norsk meny, så man må velge f.eks. engelsk eller tysk. Det er ikke mye, som kan stilles inn. Eneste søkerinformasjon er lukkertiden eller eksponeringskompensasjonen, samt ramme for det objektivet, du jobber med. I storebrorens søker kan man også se f.eks. ISO og lysmålertype.
Hvis du kan leve med det, så kan du spare ca 10.000 kroner ved å velge 240. De øvrige forskjellene er små og kosmetiske. Leica M-E (Typ 220) er billigere med 39.989 kroner, men er også et mer primitivt kamera med en skjerm på 2,5 tommer og ccd-sensor. Alle tre er full-frame.

Å kjøpe Leica M er det samme som at velge tradisjon framfor teknologi på godt og vondt. Vi liker f.eks. at når du ikke tager bilder, så er sensoren dekket av spaltelukkeren, siden kameraet ikke har liveview. Det betyr at sensoren er bedre beskyttet mot støv under objektivskifting. Det er imidlertid et par punkter, hvor kameraet er litt for rustikk for vår smak. For å skifte SD-kort må du ta av bunnplaten på kameraet, akkurat som man måtte gjøre for å skifte film i den analoge M-serien. Dessuten burde det være dioptrikorreksjon på søkeren. Til Leica M må man kjøpe korreksjonslinser som passer til ens eget syn, til 1400 kroner stykket. På den andre siden følger det med en fullversjon av Lightroom CC.
Alt i alt er Leica M (typ 262) et lekkert kamera, og siden vi likevel aldri ville drømt om å filme med en Leica M, fordi det er arketypen på et 35mm-kamera, virker nettopp Leica M (typ 262) som et veldig godt valg framfor de andre M-modellene.

Conclusion