Panasonic Lumix DC-GX9

Panasonic Lumix DC-GX9 er en fornøyelse å jobbe med når man tar diskrete reportasjebilder. Det er lite og kan stilles inn til å være helt lydløst, og du kan vippe den elektroniske søkeren. Skal du fotografere fra litt lavere høyde, trenger du verken å bruke skjermen eller gå ned på kne. Samtidig med at du bruker søkeren, kan du plassere fokuspunktet med en finger på skjermen, noe som fungerer veldig bra. Dessuten er både knappene og innstillingshjulene velfungerende. Og det er utrolig enkelt å bytte mellom normal og kontinuerlig autofokus. Kameraet er i det hele tatt herlig enkelt å jobbe med. Det har et langt mykere, men likevel mer presist avtrykk enn forgjengeren. Du kan ta bildeserier med 6,0 bilder i sekundet, og 9,0 hvis du gir avkall på autofokus. Det er langsommere enn forgjengeren. Like overraskende er det at søkeren ikke er like god som den i GX8. Bildet er litt mindre, og skarpheten er god, men imponerer ikke. Derimot er skjermen på 3,0 tommer glimrende. Den er berøringsfølsom og godt integrert i den øvrige betjeningen av kameraet. Imidlertid kan du bare vippe den opp og ned. På GX8 kunne man bevege den i flere retninger. Panasonic har tydeligvis skåret ned på funksjonaliteten her for å redusere vekt og størrelse. Til gjengjeld er det blitt plass til en liten
internblits. Det hadde ikke GX8.
Generelt er bildekvaliteten god. Vi synes at fargegjengivelsen er litt for tam i standardinnstillingen, men det er lett å justere i menyen. Maksimal ISO-verdi er 25 600, men vi vil ikke gå over ISO 6400, da begynner støyreduksjonen å bli for hard. Eksponeringen er rimelig sikker, og detaljgjengivelsen fra de 20,0 megapikslene er ganske god, men ikke av toppklasse.

Conclusion