Panasonic Lumix DMC-FZ72

Med FZ72 har Panasonic gitt ingeniørene sine fritt spillerom, og de har kvittert med en 60x zoom, som dekker intet mindre enn brennviddeområdet 20-1200 mm. Det er et zoomområde som bare kan beskrives som historisk.
Kameraet er inspirerende å arbeide med, og kreativiteten slippes løs når man kan zoome helt fritt. Fotograferer man et landskap på 20 mm og får øye på en detalj i det fjerne, zoomer man bare inn og inn, inntil man er fornøyd. Bildekvaliteten er i orden i dagslys på lav ISO, og autofokus er fin til landskaper. Kameraet må imidlertid ikke presses mye før det går galt. Er det bevegelse i motivet, kniper det for autofokus å følge med. Dermed er FZ72 uegnet til dyr, barn, sport og annen action.

Utfordres i svakt lys

Når lyset blir svakt, går det helt galt. Over ISO 400 synker bildekvaliteten bratt, og da objektivets lysstyrke bare er F5.9 på 1200 mm, og høyeste ISO er 3200, tvinges man ofte ned på lukkertider rundt 1/10 sekund. Dermed er kameraet uegnet til å fotografere f.eks. konserter og teater. Panasonics FZ200 dekker bare 24-600 mm, men holder til gjengjeld F2.8 i høy kvalitet over hele området, noe som er langt mer brukbart. For å gi FZ72 oppreisning dro vi ut for å fotografere en solnedgang. Det gikk også galt. Da vi pekte kameraet mot sola, kom det så mange indre reflekser i objektivet at bildene ble ubrukelige. Bedre blir det ikke av at refleksene forstyrrer autofokus så mye at vi ikke fikk et eneste skarpt bilde. Da vi prøvde på en disig solopgang, gikk det litt bedre.
Generelt er bildekvaliteten grei nok, men ikke mer. Høylys brenner ut, og på de lange brennviddene synker skarpheten, så detaljer forsvinner. Kameraet kan ta bilder i raw, noe som hjelper i noen situasjoner, men reduserer hastigheten. Knipser du i raw, låser bufferen i fem sekunder. Bildestabiliseringen er fin til
video, og zoomen kjører lydløst og jevnt.

Conclusion