Panasonic Lumix DMC-TZ40

Det er inspirerende å arbeide med et kompakt kamera som klarer å fange alt man kommer innom av motiver. Alle kommer med på bildet fra restauranten, takket være vidvinkelen på 24 mm. Dyrene i dyreparken fyller ut bildeflaten helt, takket være supertele-innstillingen på 450 mm, og man kan stille skarpt på blomstene takket være kameraets nærgrense på bare tre cm. Det klarer også Full HD-video, man kan ta panoramabilder, og hele herligheten kan utstyres med gps-koordinater, så man med få meters presisjon kan se hvor på kloden bildet er tatt. Helt tidsriktig er det mange trådløse muligheter her, der man via telefonen kan fjernbetjene kameraet og dele bilder på f.eks. Facebook. Men Panasonic har et problem.

Pikselkappløp har bare tapere

TZ40 har 18,0 megapiksler, og det er 4,0 millioner flere enn forgjengeren. Det skal gi svært detaljerte bilder, men så mange piksler er rett og slett for mange til et kompaktkameras lille sensor, og det koster ironisk nok detaljgjengivelse. De enkelte pikslene blir for små, og det gir bildestøy, som kameraet motvirker med støyreduksjon, og da ryker detaljene. Alle pikslene gir altså ingen mening. Men rett skal være rett. Eksponeringen og fargegjengivelsen er nydelig, og kameraet har en innebygd bildebehandling, som lar kameraet spenne over enorme kontraster. Objektivets skarphet er god, og autofokus er sikker for et kamera av denne typen, hvor man ikke kan forvente å knipse en rekke skarpe bilder av idrett eller lekende barn. Opp til ISO 400 er korn under kontroll, deretter øker de til og med ISO 3200, og på de maksimale ISO 6400 er det helt uakseptabelt.
Blitsen lyser bildet opp rimelig greit, men objektivet kaster en skygge i nederste venstre hjørne. Kameraet har ingen raw-innstilling. Du kan lage flotte 180 graders panoramaer, men bare i en oppløsning på 3,6 megapiksler, som maksimalt tåler en utskrift på 60 x 12 cm.

Conclusion