Pentax K-50

Det er mange måter å oppgradere et kamera på. Pentax har valgt en av de mer utradisjonelle med K-50. Modellen avløser fjorårets K-30, og de eneste oppgraderingene er at K-50 kan fås i hele 120 forskjellige fargekombinasjoner, og kamerahuset har blitt redesignet, så formene er blitt rundere. Bortsett fra dette designløftet må man finne frem lupen og lete om man skal klare å finne noen forskjeller fra forgjengeren.
Både K-30 og K-50 har en oppløsning på 16,1 megapiksler, men med K-50 kan man altså velge sin egen fargekombinasjon av kamerahus, grep og kitobjektiv. I Norden må man imidlertid regne med seks ukers leveringstid, men så får man da også et nesten unikt kamera.
Som på K-30 har også K-50 et kamerahus og et objektiv som er værbestandig. Kamerahuset er selvfølgelig også kompatibelt med alle Pentax’ K-objektiver, og kameraet har innebygd bildestabilisering, og det betyr at objektivene veier mindre enn mange av konkurrentenes.
Ett av de sterkeste kortene er den klare og tydelige optiske prismesøkeren, som gjengir motivet 100 prosent. Samtidig er det rart at man i søkeren kan se fokuspunktene lyse opp, noe som man ikke alltid kan forvente av et DSLR-
kamera i denne prisklassen.

Skryter av ISO på 51 200

Det er flott å kunne konstatere at Pentax har beholdt sine glimrende HDR- og Time-Lapse-programmer, samtidig som man har fine muligheter for å konvertere raw-filer i kameraet. Som alltid har raw sin egen knapp hos Pentax, og fint er det også at de holder fast på det ganske utbredte DNG-formatet.
K-50 presterer en fin bildekvalitet, hvor fargene er naturlige med en fin fargedybde. Vi opplevde imidlertid at kontrasten blir en anelse for markant, noe som delvis henger sammen med at kameraet undereksponerer 1/3 blender under meget krevende lysforhold.
Kitobjektivet 18-55mm F.3.5-5.6 AL WR tegner fint skarpt i bildesenter, mens skarpheten blir dårligere jo lenger ut i bildehjørnene man kommer. Detaljgjengivelsen skuffer en smule, noe som imidlertid er den prisen kameraet må betale for den forholdsvis lave oppløsningen på kun 16,1 megapiksler. I lanseringen gjør Pentax et stort nummer ut av at K-50 kan ta bilder med en ISO-verdi på hele 51 200. Denne begeistringen kunne de nå godt ha tonet ned en del, da bildestøyen blir sjenerende fra ISO 6400, og bildene er ubrukelige fra ISO 12 800 på grunn av voldsom fargestøy.

Fart over feltet

Liker man å fotografere fart og action vil ikke K-50 skuffe, da kameraet kan ta seks bilder i sekundet med 30 jpeg-bilder på rad. Fotograferer man i raw, faller antallet bilder til maksimalt åtte bilder på rad. Autofokusen støtter fint opp og fanger de fleste motiver i bevegelse, noe som skyldes at ni av kameraets 11 fokuspunkter er av krysstypen.
Videoopptak klarer kameraet i Full HD med 30 bilder på rad. Lyden er dessverre kun i mono og en anelse svak, men det er veldig fint at man kan stille inn lukkertid og blender manuelt under opptaket. Den innebygde blitsen er ganske kraftig, den har nemlig en rekkevidde på opp til 12 meter, og det er lett å stille inn kompensasjonen om man ønsker å tone blitsen litt ned
og bruke den til utfylling.
Pentax K-50 fyller en del mer enn f.eks. Canons EOS 100D og Nikons D3200, noe som imidlertid samtidig betyr at man ergonomisk har et riktig godt grep om kameraet. K-50 kan både benytte fire AA-batterier og det medfølgende litiumionbatteriet. Det gir god fleksibilitet. Med fire AA-batterier kan kameraet ta 710 bilder, mens vi ikke kom over 300 bilder med det medfølgende litiumionbatteriet, noe vi må betegne som litt skuffende.
Er man på leting etter et nytt Pentax-kamera, bør man vurdere nøye om man vil gi over 5000 kroner for et fargestrålende og dermed ganske personlig K-50, eller om man heller vil spare 1100 kroner og velge forgjengeren K-30, som har de samme spesifikasjonene men som har en litt mer konservativ design.

Conclusion