Sony Alpha9

Sony Alpha9 er til forveksling lik Alpha7-serien, men koster nesten det dobbelte. Det er imidlertid ikke Alpha7 du skal sammenligne kameraet med, men de profesjonelle kameraene Canon EOS-1D X Mark II og Nikon D5, for Alpha9 er et lynraskt fullformatkamera som er beregnet for f.eks. sport, action og dyr i naturen. Siden Alpha9 er et systemkamera har det ikke noe speil som må gå opp og ned, og takket være den bakbelyste cmos-bildebrikken blir bildedataene ekspedert så fort at du kan ta 20 bilder i sekundet i serier på opptil 241 raw-bilder.
Søkerbild­et blir oppdatert 120 ganger i sekundet, og kvaliteten er fantastisk, mens skjermen skuffer. Selv om den er fleksibel og berøringsfølsom, er det bare noen få funksjoner du kan styre på den. Det er mulig å programmere mange knapper til ønsket funksjon. Det er også mulig å tilpasse jpeg-kvaliteten. Dessverre tar det lang tid for kameraet å våkne fra standby, og det kostet oss et par bilder.
For et kamera som dette er det avgjørende at autofokus holder tritt, noe den gjør. De 693 fokuspunktene, fordelt på 93 prosent av bildet, kan grupperes og tracke, men Alpha9 har også en styrespak på baksiden, som gjør det raskt å plassere fokuspunkter manuelt.
Når det gjelder detaljer og dynamisk omfang, kommer ikke de 24,0 megapikslene helt opp på samme ekstreme nivå som Sony Alpha7R II, men støy er fint under kontroll til ISO 25 600. Høyeste ISO, 204 800, er kornete, men brukbar. Eksponeringen er sikker, og sammenlignet med Canons og Nikons to toppmodeller vinner Sony marginalt på bildekvalitet i de fleste situasjoner.
Sony Alpha9 føles ikke riktig så robust som de to andre fra Canon og Nikon, men kameraet har ca. samme størrelse og vekt som Alpha7. Det er godt gjort når man tenker på at det har fått et nytt og større batteri som mer enn fordobler batterikapasiteten til 650 bilder. Kapasiteten er dermed større enn på de andre Alpha-modellene, men den kommer ikke i nærheten av speilreflekskameraene. Imidlertid kan man fordoble den ved å kjøpe et batterigrep som tilbehør.
Opptil 200 mm, som var den lengste brennvidden vår, var autofokus upåklagelig i hastighet og presisjon. Sony burde hatt et lite forsprang i form av bedre ansikts- og øyegjenkjenning i autofokus, men det fungerer for tregt og usikkert til å imponere en erfaren fotograf. Hvor autofokus faktisk ligger sammenlignet med toppmodellene til Canon og Nikon, kan vi først si noe om når vi har testet Alpha9 med brennvidder på 400 mm eller lenger. Den høye opptakshastigheten kommer av at kameraet har en elektronisk lukker uten bevegelige deler. Alpha9 har også en mekanisk lukker, noe som er fint for f.eks. studiofotografering med blitsanlegg. Med den er topphastigheten beskjedne 5,0 bilder pr. sekund. Den elektroniske lukkeren er lydløs, men du kan aktivere en kunstig lukkerlyd, slik at modellen din vet når du tar et bilde. Du kan sette hastigheten til Single, Low (5,0 bilder pr. sekund), Medium (10,0 bilder pr. sekund) eller High (20 bilder pr. sekund). 20 bilder av toppkvalitet i sekundet er rått. Ingen tvil om det. Men man lærer også fort å bruke de to langsommere innstillingene. For det første trenger man ofte ikke hele 20 bilder, og for det andre tar en bildeserie på to sekunder i raw opp rundt en gigabyte med lagringsplass. En fototur kan med andre ord fort fylle opp både kort og harddisker, for ikke å snakke om den tiden det tar å overføre og behandle unødvendig mange eksponeringer.
I forhold til Alpha7-modellene utgjør den lille styrespaken en stor forskjell for hvordan du jobber med kameraet. Også brukertilpasning av meny og knapper trekker opp. Dessuten finner vi små detaljer som en bedre videoutløser, plass til to SD-kort og sist, men ikke minst, det forbedrede batteriet. Alpha9 føles annerledes og har litt mer pondus. Når det er sakt, er butikkprisen på Alpha7R II gått ned med 20 prosent siden introduksjonen av Alpha9.

Conclusion